Hun tar av seg den ene hansken, presenterer seg og vi håndhilser. Jeg takker for skyssen og sier navnet mitt .

– Da har vi faktisk snakket sammen på telefonen, sier jeg. – om en sak i velforeningen.

Turen er slutt. Den tok maks 3 minutter. Jeg tomler ut av bilen fortsatt med begge hanskene mine på, åpner bakluka og tar ut trillebagen og pcen min fra bagasjerommet i bilen hennes. Jeg spaserer inn på stasjonen, drar kortet og går opp på perrongen for å vente på flytoget, med et stort smil om munnen og en god følelse av overraskelse og takknemmelighet på første etappe på min reise til London. Det er ikke hver dag en blir stoppet på gaten og tilbudt skyss fra hjelpsomme fremmede, sånn helt uten videre. Flytoget kommer og jeg går inn i kupeen mens jeg snakker med mannen min på telefonen. Jeg setter meg ned, og så snart jeg er ferdig med samtalen logger meg på, får besvart 4-5 ”haste-mail” og videresender agendaen til møtet dagen etter. Jeg får skrevet beskjeden til skolen som jeg måtte huske, får sendt en annen oppfølgingsmail, gitt noen viktige beskjeder og skummet gjennom innboksen. Det neste jeg hører er:

– Neste stasjon er Oslo lufthavn Gardermoen. Avstigning høyre side.

Da har 25 minutter gått. Jeg tror det satt et par foran meg, men ellers vet jeg ingenting om hvem som var i kupeen og hva som skjedde på turen fra Skøyen stasjon til Oslo lufthavn. Jeg husker ingen stopper. Kanskje toget ikke stoppet?? Ikke vet jeg, jeg har rett og slett ikke peiling. Men det er utrolig hva en får gjort på 25 minutter når en fokuserer og er på stram line.

Da den hyggelige damen plukket meg opp i Gustav Vigelands vei var hun alt annet enn på stram line. Hun var oppmerksomt tilstede og så meg, en fremmed kvinne på fortauet med trillekoffert, veske og pc over skulderen. Hun bremset opp og stoppet, rullet ned vinduet og sa:

– Hei! Skal du til Skøyen stasjon?

– Ja!

– Hopp inn da! Jeg hadde så vidt svart da den eldre hyggelige damen spretter lett ut av sin Wolkswagen og åpner bagasjerommet, slik at jeg kan legge inn bagasjen min.

– Jeg skjønte hvor du skulle da jeg så deg, sier hun. – Det er helt håpløst å gå nedover dette hullete fortauet med trillekoffert. -Jeg reiser i morgen med min sønn og da har vi bestilt bil. Jeg er overrasket og takknemlig og sitter ved siden av damen som jeg tror jeg har truffet før. Jeg prøver å takke, i korte bisetninger, da damen har mye på hjerte. Jeg forteller mot slutten av turen, at jeg er på vei til London i forbindelse med jobb.

– Ja, vet du? sier hun. – Nå er det helt annerledes i arbeidslivet enn det var før, det har blitt så hardt og det er så tøffe krav. For ikke å snakke om tid, de har ikke tid til noe lenger.

– Når jeg spør min datter om hun har kost seg når hun har vært på jobbreise til London eller andre steder, så sier hun bare: Nei, jeg har jo vært på jobb.

Ja, men jeg har jo også tenkt å kose meg også da, prøver jeg meg.

– Nei, det var annerledes før, fortsetter hun. – Da min mann og jeg reiste til London. Vi virkelig nøt det og koste oss. Det var noe vi levde på lenge.

– Nei, nå er det virkelig ikke slik lenger, det er full fart og krav til alt og alle hele tiden. Ingen har tid til å kose seg lenger.

Da den hjelpsomme damen så meg på fortauet, gjorde hun kun en ting om gangen. Hun var ikke på stram line, men hun hadde blanke ark. Hun så meg, stoppet og inviterte meg med. Hun var oppmerksom og stoppet impulsivt.

Vi trenger av og til å stoppe opp og bare være – å gi oss selv blanke ark – for å kunne gripe muligheten. Hadde hun vært på stram line da hun kjørte forbi, hadde hun kanskje bare registrert et menneske på fortauet, men sannsynligvis ikke stoppet og spurt om jeg ville sitte på. Selvom vi i perioder er effektive får vi passe på å ikke bare være på stram line, men også sørge for å gi oss selv blanke ark slik at vi får med oss mulighetene rundt oss.

Ta også av deg hansken når du håndhilser både på kjente og på fremmede. – Vær tilstede med hele deg, gjør en ting om gangen og ta deg tid til å kjenne livet på pulsen.