Den viktige debatten om stress, press og unge har blusset opp etter at TV2 lanserte serien ’Sykt perfekt’. Dessverre er hovedfokuset å finne syndebukker til alt vi mener ikke er bra. Til hvilken nytte?
Innlegget ble publisert i Aftenposten 29.januar 2016
Sosiale medier, internett, media, de unge selv og ambisiøse foreldrene får skylda. Barn blir tidlig vurdert i dag og skolen får skylda. Slik kan vi holde på. Men hjelper det?
Så hva er sykt riktig å gjøre? Som coach og veileder treffer jeg mange som er stresset. De er blitt eksperter på å overprestere. En del blir syke av det. Sist oktober, publiserte jeg sammen med en barnelege resultatene fra en pilotstudie, med tolv unge i alderen 14-18 år. Alle hadde kronisk hodepine. På grunn av smertene, var de lite på skolen og ikke aktive eller sosiale på fritiden. Alle var grundig utredet av lege og hadde prøvd ”alt”. Det året vi fulgte de ble ni av tolv betydelig bedre. De klarte å være på skolen, ble aktive og sosiale. De trivdes igjen.
Og hva gjorde vi? Vi snakket med dem. De fikk troen på seg selv og lærte mentale verktøy for å mestre hverdagen. Flere oppdaget at de var gode nok slik de er. Skyld var ikke tema. Vi snakket om hva de kunne gjøre og hvilke forventninger de ville ha.
Vi lykkes med å hjelpe noen unge til et bedre liv. Men selv om det ikke nødvendigvis er løsningen for alle, så la oss diskutere og dele det som hjelper. Vi lever alle i et målrettet og spesialisert rangeringssamfunn. På godt og på vondt. Og Sykt perfekte blir vi aldri.